Leserinnlegg.

Hvor var du?

Jeg ønsker å si litt mer om Li ungdomsskole og om det rektor Jan Østengen uttaler i Varingen om hvordan skolen håndterer mobbing og driver forebyggende arbeid.

At Li skole tar tak i mobbing med en gang det blir kjent, er overhodet ikke den erfaringen jeg har. Jeg opplevde ledelsen som arrogant. Når rektor sier «En mobbesak er en for mye», tråkker han i virkeligheten på meg og andre som har vært i samme situasjon.

For hvor var du når jeg ble mobbet, rektor? Hvor mange ganger satt ikke jeg i gangen og ventet på å få prate med deg, sosionomen eller en av inspektørene? Jeg så ikke noe til deg på to år. To år hvor jeg etter å ha opplevd mobbing gjennom hele barneskolen, trengte litt ekstra oppfølging. Jeg er sikker på at det er flere som meg.

Ignoranse og arroganse fra deg og fra resten av skolens ledelse var en del av mobbeprosessen mot meg. Jeg opplevde at inspektøren fortalte meg at det var jeg som måtte endre adferd. Jeg var altså problemet. 

Hvor var du når skolen ringte min mor og sa at jeg muligens kunne ha dratt for å ta livet av meg? Hvor var du når en medelev dro meg under vann for å «kvitte seg med meg»? Hvor var du når en annen medelev tok kvelertak på meg i skogen bak skolen? Hvor var du når jeg ble stengt inne på toalettene eller ble dyttet i veggen? Hvor var du når selvtilliten min ble knust hver eneste dag fordi de kalte meg stygg, ekkel, et skjelett, og jeg ble fortalt at jeg ikke fortjente å leve? Da de slo seg for øynene fordi de ble blinde av styggheten de kalte «Susanne». Hvor var du?

Jeg trodde oppriktig talt at en rektors rolle var å være tilstede for å sikre elevenes ve og vel og at læringsmiljøet er godt og trygt.

«Nå kan du fortelle Susanne hvorfor hun blir mobbet.» sa en lærer på Li skole. Læreren tillot min ene mobber å dele særdeles negative adjektiver om min person. Hvor var du når læreren utsatte meg for dette?

Litt senere fikk vi et brev fra Li skole som bekreftet at jeg hadde byttet skole på grunn av, som det stod, «flytting ut av kommunen». Foreldrene mine bor på samme sted den dag i dag som de gjorde da brevet ble sendt. Jeg byttet ikke skole på grunn av flytting. Jeg byttet skole på grunn av særdeles mye trakassering, trusler og en konstant frykt for å gå på skolen. Hvorfor serverte dere en løgn? 

Er det så vanskelig å si «unnskyld»?

Jeg har etter mye kamp kommet meg over dette jeg ble utsatt for på den skolen som du omtaler som relativt mobbefri. Det var en utrolig hard kamp, og jeg tviler på at det har vært mindre hardt for de mange andre som har blitt utsatt for mobbing der.

Hadde det ikke vært for sterke foreldre og en stahet ut av en annen verden, hadde jeg kanskje tatt livet mitt den dagen dere ringte min mor. Kunne dere hatt et slikt tilfelle på samvittigheten? Hadde det også blitt feid under teppet? 

Vis oss litt verdighet og ikke fortsett å tråkke på oss med dine uttalelser. Legg dere flate, innse hva dere har gjort feil og begynn å gå 100 prosent inn for en mobbefri skole. Jeg hjelper dere gjerne på veien.

Susanne Waglen, elev på Li ungdomsskole fra 2003 til 2005

Jeg har ikke latt meg ødelegge.

Mobbing er noe som kan ødelegge et individ for all fremtid. Ved å mobbe noen ødelegger du potensialet, drømmene, selvtilliten og i det klarer man ødelegge et liv.
Det skal sies at selv det sterkeste individ har følger i etterkant grunnet mobbing. Personlig er jeg en av de sterke som aldri gav opp og som nekter å gi et sekund mer av livet mitt til usikkerhet og mistrivsel enn de 8 årene de tok fra meg og de årene med null selvtillit, selvforakt, skam og manglende livslyst jeg hadde i etterkant. Ikke ett eneste sekund til skal de få av meg.

Det som skal få min tid og mine år er engasjementet MOT mobbing. En kamp som trolig aldri kommer til å seire om målet er 100% mobbefritt, men ved å sette seg høye mål jobber man desto hardere for å nå de og det betyr også at jeg har et livslangt engasjement foran meg. Mine barn, barnebarn, oldebarn og alle andre barn fortjener bedre enn å ha individer som tråkker på en, som kaller de navn, som trakkaserer og ignorerer. Individer som ødelegger livene og psyken deres. De fortjener så ufattelig mye bedre.

Mange spør meg om hvorfor jeg ikke er bitter. Til tross for at jeg fikk ungdomstiden og barndommen min ødelagt av dette - og på mange måter gjerne skulle vokst opp sammen med andre, har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært mye ved å måtte greie meg selv og jeg har blitt utrolig sterk. (Husk riktignok at dette gjelder mitt tilfelle. At mobbing bidrar til å skape karakterstyrke og et sterkere individ er bare provoserende å uttale seg om. Det ødelegger. Punktum.) Så hvorfor skulle jeg være bitter? Gi det onde jeg har opplevd desto mer oppmerksomhet? Jeg får tross alt ikke gjort noe med det jeg har opplevd, så jeg velger heller å gjøre noe positivt ut av det.

Tross alt - jeg ville ikke vært her jeg er i dag uten det jeg har opplevd og det er ikke noe annet sted i verden jeg heller vil være. Ja, jeg har hatt det tøft - som utrolig mange andre mobbeoffere, men det har ført til et engasjement og en viljestyrke som jeg verdsetter høyt og som har satt meg i kontakt med fantastiske mennesker.
Så, jeg tenker : uten mobbingen, uten lidelsen, så ville jeg ikke hatt de i livet mitt. Jeg ville ikke hatt enkelte personer som betyr mer enn noe annet i verden og jeg ville ikke hatt et såpass sterkt budskap som jeg ønsker å formidle.
Skulle jeg ønske det ikke hadde skjedd? Ja, selvfølgelig. Samtidig er jeg glad det skjedde meg, for jeg har kommet meg igjennom det. Sier som jeg har sagt før : Jeg kunne tolerert mobbing om jeg var det eneste tilfellet i verden, men nei - slik er det ikke.

Så! La oss høre det!  Til kamp mot mobbing!

Stavanger.

Påsken 2012 ble en herlig "guttetur" med Martin og Erlend. Jeg har fått være en av gutta, både på den gode måten og på den "holde seg for ørene" måten. Kort fortalt en fantastisk tur. Kjør bildedryss!: 

Livet.

Jeg er lykkelig. Det føles så fantastisk å si det. Det betyr ikke at livet mitt er problemfritt, men jeg takler alt og står igjen med en kriblende følelse i kroppen og et hjerte fullt av kjærlighet.
Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at de første 3 månedene av dette året har vært en prøvelse og ting så veldig mørkt ut. Jeg har blitt utsatt for ting jeg endelig klarer å se bort fra - det ser ikke lenger like mørkt ut, snarere tvert i mot. Livet er fantastisk.

Det skjer så mye bra akkurat nå med nye jobberfaringer, nominasjon til gullruten, kjærlighet til livet og folk, vår og sol og et enormt støttende nettverk rundt meg. Jeg er overveldet av hvor mange som bryr seg om meg og som har vært der selv når alt var på det mørkeste. Til dere: jeg elsker dere for dette. Dere fikk meg til å smile igjen. Tusen takk.

(Ser ca sånn ut når jeg er lykkelig.)

Når tanker møter "papiret".

Jeg har den innstillingen at jeg alltid skal være positiv. Det er alltid noe positivt ved enhver situasjon og uansett hva som skjer kan jeg alltids engasjere meg og hjelpe andre - en måte for meg å takle det jeg må slite med på. Engasjement.
Nå sitter jeg her med et tomrom der positiviteten og engasjementet pleide å være. Det karakteristiske smilet mitt vises sjeldnere og den muren jeg har brukt lang tid på å prøve å senke er nå høyere enn noensinne. Noen valgte å knuse all tilliten jeg hadde. Noen valgte å virkelig prøve å såre meg. De lyktes.

Det faktum av at jeg innrømmer at jeg er såret er et personlig nederlag. Jeg skal alltid være sterk. Jeg skal alltid stille opp for andre og jeg skal være det beste forbildet jeg kan makte å være. Jeg innser at jeg lever store deler av livet mitt for andres del og vet ikke om jeg trives med å være så naiv lenger. Jeg opplever for ofte å sitte igjen med følelsen av å ha blitt brukt. De sier du alltid skal tro det beste om folk - men gjentatte ganger blir jeg motbevist og positiviteten min settes på prøve. Men jeg må legge bort denne "jeg klarer meg selv"-innstillingen jeg har og jeg må ha tillit til at folk vil meg godt - for det fortjener vennene mine. De fortjener min tillit og jeg må bare ordne opp i mine "issues".
Saken er den at jeg har opplevd at alt det jeg trodde jeg kunne forholde meg til ble revet bort. Følelsen av å miste all trygghet er veldig skremmende. Uavhengig av hvor tøff jeg prøver å være hele tiden, og uavhengig av hvor mye jeg ler ting bort - så er jeg en jente med et behov for å føle seg trygg igjen.
Jeg vet bare ikke hvor jeg skal finne trygghet, når alt er et eneste stort kaos.

Jeg vil bli Susanne "sprudlevann" Waglen igjen så fort som mulig. Jeg vil engasjere meg og orke å ta del i større problemer. Livet er tross alt godt når jeg gjør mitt for å bedre ting for andre - det gjør meg lykkelig, til tross for at jeg møter på skuffelse i situasjoner jeg er for naiv.
Håper virkelig disse tre månedene med gjentatte svik, sorg, dødsfall, savn og skuffelser blir nettopp bare tre måneder. Jeg tror ikke jeg makter en fjerde. Jeg skal klare å endre dette til noe positivt. Skal.
.
Jeg vil si som jeg alltid sier: det ordner seg, og det kommer noe positivt ut av dette, om det så bare er lærdom! Jeg er en erfaring rikere.

Det positive er jo at jeg har virkelig fått se at folk genuint bryr seg om meg. Tidligere er dette noe jeg ikke trodde jeg kom til å få oppleve - så det blir tydeligvis bedre. Det blir alltid bedre.

Samfunnets dobbeltmoral.

Skjønnhetsidealet er en diskusjon jeg ofte henger meg på. For hva er egentlig skjønnhetsidealet? Per dags dato er det kvinner som ser ut som modellene til Victoria's secret og sånn vil det nok forbli en god stund fremover.

Vi kvinner har en usedvanlig evne til å kritisere hverandre og argumentere mot andre med negativt ladede ord. I protest mot skjønnhetsidealet kommer virkelig dobbeltmoralen og hykleriet frem. Hvordan tynne jenter da hånes og påføres mindreverdighetskomplekser og kroppskomplekser grunnet f.eks mangelen på former man gjerne mener "ekte kvinner skal ha" eller som de også sier "ekte menn foretrekker".

Bruk av ordet tykk er tabu i sosiale og generelle sammenhenger. "Du er for tykk, du må slanke deg" er ikke akseptabelt å si til et menneske med mindre du er programleder i slankekrigen, så hvorfor denne dobbeltmoralen som tillater kritikk av tynnere mennesker? Hvorfor er det ikke like tabu å si "Du er for tynn, du må spise mer" ? De fleste vil velge å argumentere med at de sier det for å bry seg og at det er usunt å være såpass tynn. Hvor er forskjellen? Vi har jo alt blitt informert om at det er usunt og dårlig for helsen å være for tykk også.

Overvektig er ordet man foretrekker å bruke ovenfor de som har noen kilo mer enn ønskelig i forhold til helse. Hvorfor brukes ikke ordet slank på lik linje? Forskjellen er ikke annet enn BMI og fasong. Utgangspunktet er akkurat det samme!

Istedenfor bedriver vi hykleri og får tusenvis av unge jenter enten til å slanke seg eller føle seg mindre verdt grunnet at de ser ut som "bønnestengler" og "beinrangel".

Er virkelig ikke kvinner uten former ekte kvinner? Er det mulig at anatomiboka tok feil og dere som velger å kritisere slikt har rett?

Nei.

Jeg velger å se på alle kvinner som et ideal på skjønnhet, så hvorfor kan ikke andre gjøre det samme?

Når skolens ledelse blir passive mobbere.

Som skoleelev i Norge har man rett på en trygg skolehverdag, men mange opplever at skolehverdagen er preget av diskriminering, trakassering og ignorering. Kort fortalt : Mobbing.

Hva gjør man når voksenpersonene som er pålagt å gripe inn uteblir?
Jeg har snakket med flere samtidig som jeg har opplevd det svært godt selv når voksenpersoner blir mobbere, eller skoleledelsen blir passive mobbere.
For dere som ikke vet hva passiv mobbing tilsier, så er det folkemassen som gjerne står og observerer uten å gripe inn. For mange mobbeofre er dette den verste delen av mobbeprosessen og gjerne den delen som får deg til å føle deg minst. Det at ingen forsvarer deg.

Jeg har tatt opp dette i mange sammenhenger før. Hvordan vi vedlegger nye manifester mot mobbing, hvordan vi skal ta å forebygge i forhold til de som da velger, bevisst eller ubevisst å bli mobbere. Men ofte blir skolens ledelse glemt bort, for de kan som regel gjemme seg bak at "de gjorde så godt de kunne" eller si de jobbet etter et såkalt mobbeprosjekt.

Mobbeprosjektene er mange. Altfor mange. Jeg sier ikke at de ikke fungerer, men at de gir skoler for stor frihet til å velge selv og mange utnytter dette. Jeg gikk på en slik skole som valgte å utnytte systemet.
Jeg mener og står 100% for det at alle skoler i Norge burde underlegges ETT prosjekt som faktisk fungerer. Hvor det da stilles større krav til rektor, inspektører og lærere. Det burde holdes jevnlige rutinesjekker på hvor godt det følges opp og disse burde fastholdes!

Mange mener anonyme elevundersøkelser er nok i forhold til det å se hvordan elevene trives på skolen. Hvordan man da får et overblikk av hvem som føler seg mobbet eller tilsidesatt på en annen måte på den enkelte skolen eller i en helhet på landsbasis. Vel, det er en pekepinn og burde være kun startfasen på oppfølging av skolehverdagen til norske elever. Vi har ved flere anledninger hørt om "anonyme" tester som i grunn forblir alt annet enn anonyme. Selv opplevde jeg å få min elevundersøkelse lest høyt opp i klassen etter å ha lagt den på kateteret. "Jasså, Susanne føler seg mobbet? Har vi mobbing her på skolen da? Susanne er nok litt hårsår" før den ble slengt i papirinnsamlingen. Min personlige oppfatning er logisk nok da at dette ikke fungerer om man først har en voksenperson som passiv eller aktiv mobber i skolehverdagen. Dette forteller elevene at det er greit.
At rektor skylder på "offeret" sier til elevene at det er greit. At skolens ledelse velger å se bort fra det som faktisk foretar seg sier til elevene at det er greit. Det er greit å mobbe. Ingen bryr seg og ingen protesterer.
Når du da som utsatt velger å kritisere skolens handlingsmetode mot den enkelte mobbesituasjon oppstår det ofte en umiddelbar allianse mellom mobber og skole.

Forestill deg da å være ung, usikker og ha dette som hverdag over en lengre periode. Forestill deg at du møter motstand fra alle hold. Hvordan skal da et mobbeoffer komme seg bort fra tanken "jeg fortjener dette/det er meg det er noe galt med" ?

Det er ingen vel bevart hemmelighet at det er flere som sitter i lærerposisjoner og lignende stillinger som overhodet ikke har noe der å gjøre og burde ikke ferdes der det omhandles barn, læring og psykisk helse.
Men sånn som Norge er i dag er det særdeles vanskelig å gi en lærer avskjed.
Det må stilles strengere krav. Det må forebygges fra grasrota. Dette må gjøres noe med fra øverste hold.
Mellomleddet mellom direktivet og skolens ledelse må forbedres. Vi trenger skolesjefer i alle kommuner.

Når lærere mobber elever.
Når voksne mobber barn.